Per på helsesjekk

For å være sikker på at han er frisk, går Per til en årlig sjekk hos veterinæren, akkurat som en vanlig voksen som drar til bedriftslegen. Det er fint å få en sjekk av hjerte og lunger, ører og tenner, synes Per, men mest av alt er det hyggelig å besøke Anja. 

Først må han veie seg. Selv om han har på seg genser, har han verken gått opp eller nei i vekt.

-"Fem gram er helt perfekt" skryter Anja og rusker ham på hodet. 

Hjertet høres sterkt ut, og det kommer nok godt med når Per skal ut for å kjempe mot troll på hytta igjen. Husker dere hvor mange han måtte gjemme seg for i fjor? 

Ørene er lange og fine og helt rene. Tennene ser også helt fine ut, så da gjenstår det bare å prate litt mer med Anja og kanskje få en is, nå som det snart er sommer.

Her kan dere forresten lese om en rutinesjekk hos veterinær og lære om det som skjer da.  

Lars må til veterinæren

I går morges ville ikke Lars ha maten sin, men snudde rumpa til og ville heller se inn i veggen. Da visste jeg at noe var galt. Vanligvis løper han rundt i beina på oss med de andre kaninene, mens de roper; "Salaaaaat, salaaaaaaat" og "Maaaaaaaat, maaaaaaat" som noen ivrige måker. De er nemlig godt klar over at det er servering på morgenkvisten. 

Siden kaniner ikke prater så mye, må vi prøve å forstå dem på andre måter. Når en kanin ikke vil spise må vi passe godt på, så jeg tok frem reiseburet og tok med alle kaninene til Anja. Anja er veterinær og veldig flink til å finne ut av om kaniner er syke, og jeg ønsket jo å vite om Lars hadde vondt noe sted.

Først måtte han veies. Det er helt greit, tenkte Lars, som verken prøvde å gjøre seg lettere eller tyngre. Anja skrøt også og sa at 25 gram var helt perfekt.

-"Men du har nok litt stram og stor mage Lars" sa hun da hun hadde kjent og trykket på ham en stund. 

"Vi må nok ta noen bilder" sa Anja, og tok ham med inn på et mørkt rom med skarpt og kjølig lys. Lars ble redd og prøvde å stikke av, men før han rakk å hoppe ned fra bordet kom en dyrepleier for å roe han ned.

-"Vi tar røntgenbilder for å se hvordan det ser ut inne i kroppen din" sa hun, mens hun klappet ham forsiktig på pelsen. Lars var ikke overbevist og prøvd å sprelle seg løs. -

- "ellers er det ikke så lett å finne ut av hva som feiler deg"

Siden Lars hadde veldig vondt i magen og gjerne ønsket at de skulle få slutt på det, bestemte han seg for å samarbeide.

Bildene viste at han hadde litt gass i tarmene. Omtrent som kullsyre som presser på, tenkte Lars, og ville gjerne at Anja skulle bli kvitt det. Det skulle hun prøve på, men først måtte de ta en grundig kontroll. De måtte jo finne ut hvorfor Lars følte seg som en brus.

Først ville Anja se inn i munnen hans. "Gap opp" sa hun, og puttet et otoskop inn i munnen hans. Det var kaldt og guffent, men hun så både hit og dit og sa at alt så fint ut. 

Deretter så hun ned i ørene, men der hadde han ikke gjemt noe som helst. 

Så kikket Anja på øynene hans. -"Dette så bra ut" sa hun. Lars var fornøyd med det, og samtidig glad han slapp å begynne med briller. 

Etter å ha sett både her og der, både innvendig og utvendig, måtte det også lyttes, og heldigvis var Anja fornøyd med både hvordan hjerte og lunger hørtes ut. 

Anja så at Lars mistet en del pels, så vi snakket litt om at han røytet en del for tiden og at det var viktig å børste pelsen hver dag, ellers kunne han få unødvendig mye hår i magen. I tillegg måtte han spise ekstra mye høy for å få store og fine lortekuler igjen. "Det er nemlig et tegn på at kaninen har en sunn og frisk mage" sa Anja. "Da vil han tåle å få litt pels i magen."

Lars ville fremdeles ikke spise noe, selv om Anja forsøkte å gi en godbit. Det er veldig viktig å passe på så kaniner ikke har det vondt, så hun valgte å gi ham smertelindring. I tillegg ga hun ham væske i en nål under huden, så kroppen ikke skulle bli så tørst. Når kaniner ikke spiser eller drikker, blir det nemlig raskt slappe, og da må man hjelpe dem å få i seg næring. 

Han var slapp og dårlig resten av dagen, men vi passet godt på og ga ham både væske og Critical Care, akkurat som Anja hadde fortalt at vi skulle gjøre. Og tror du ikke vi ble glade da vi i dag så disse fine kulene?

Lars oppfører seg helt som normalt i dag og er endelig frisk. Nå tror jeg jammen at han løp en tur ut på verandaen også. 

Les mer om symptom og plage her. 

Les om hva du må passe på i røytetida her. 

Påskemysterium med Lars

Det er ikke så vanskelig å komme seg ut her, tenker Lars. Han har funnet et svakt punkt i inngjerdingen. To gjerder som ikke er festet godt nok sammen.  Han dytter først med snuten, før han presser seg gjennom. 

Hva gjør Lars egentlig når han stikker av? Hvem møter han når han er ute og bøller? Hva  er det han planlegger? Hvordan fanger man inn kaniner som har forsvunnet? Og får Marit egentlig tak i Lars igjen?

I dette inlegget kan dere lese påskekrimmen som gikk direkte på Facebookgruppa til Den store kaninboka, til dels med dialog med lesere og mange engasjerte kommentarer underveis i historien.

Kaniner er visst lurere enn mennesker. Lars spretter i været av begeistring før han piler av sted. Hvor er det han har tenkt seg?

Lars runder hushjørnet og løper bort til Kaninkollektivet. Det har han hørt mye om tidligere, og endelig er han her. Han går inn døra, snuser forventningsfullt og finner et hull i veggen. Hva er på andre siden av hullet? Hvor havner han om han hopper inn i hullet? Lars føler seg modig og hopper inn.

"What? Hva skjedde her?" 

Lars piler nedover løpegården. Han rakk visst ikke å hilse på noen av dem som bor der. Melissa løper etter.

"Jeg tror Marit leter etter deg Lars" sier Melissa når hun har nådd ham igjen."

"Haha, ja det vet jeg" svarer Lars og vrikker lystig med rumpa. De to kaninene sammenligner fargene sine og prater litt om løst og fast.

"Dee har en veldig veldig fin og sto gård" sier Lars og ser bort på den nye venninna si.

"Ja, vi som bo her i Kaninkollektivet har vært heldige. Du vet, vi har alle en trist historie bak oss, men her har vi fått en ny sjanse."

"Ja, Marit har fortalt om det, så jeg stakk egentlig av for å se det selv. Jeg ville hilse på dere, og erte henne også da så klart." Lars spretter til værs av begeistring.

"Men hva er din historie Melissa?"

" Jeg bodde sju år i et lite bur før jeg kom hit" sier Melissa nøkternt.

"Var ikke det fryktelig kjedelig?" Lars kikker på den store kroppen og lurer på hvordan den fikk plass i et ilte bur.

"Jo, visst var det kjedelig. Og ensomt. Jeg lengtet alltid, men at jeg skulle være så heldig å komme hit hadde jeg nesten ikke våget å drømme om" Melissa blir blank i øynene og fortsetter. " Og jeg hadde så vondt i ryggen og beina." sier hun.

Lars tenker på det og synes ikke det er noe rart. Tenk å sitte stille hele tiden. Da må man jo få litt vondt i kroppen."Men hvordan havnet du i Kaninkollektivet"

"De som hadde meg leverte meg til noen som skulle ta livet av meg"

"What?" Lars avbryter nesten med et skrik. Dette er jo omtrent som en kriminalroman. Han håper skurken ble tatt.

"Ja, men de ville ikke det, så utrolig nok reddet det livet mitt. De ringte nemlig til kaninkollektivet, og her er jeg...." Melissa smiler. " Løp inn i kollektivet igjen og prat med de andre som bor der også Lars, så ser du at det finnes mange triste historier, men også mange med en lykkelig slutt."

"Lykkelig?" spør Lars overasket. Hvordan kan man bli glad etter å ha opplevd noe slikt?

"Man må legge det vonde bak seg" sier Melissa " Om jeg skal tenke på det hele tiden er det som om buret fremdeles holder meg fanget"

Lars synes det høres veldig klokt og fornuftig ut og kjenner at han blir imponert over den store og milde kaninen. Han løper opp mot huset igjen mens han tenker på det Melissa sa. Når man klarer å legge seg mange triste år bak seg er det jammen aldri for sent å hjelpe noen, samme hvor mange å de er. Han hopper opp i vindfanget for å finne tilbake til katteluka igjen da han skvetter av en plutselig og litt streng stemme.

" Jasså Lars, prøver du å ta dama mi?

Lars hever halen og spisser ørene. Han hadde jo lagt merke til en svært sort og hvit kanin da han kom inn i løpegården, og forstår nå at han burde ha tatt seg til til å hilse på og presentere seg. Han snur seg forsiktig og legger seg flat foran Hugo for å vise at han absolutt ikke vil utfordre ham. Lars er kanskje litt spontant, men han er tross alt ikke dum.

"Jeg beklage om jeg forstyrrer og at jeg kom uten invitasjon, men jeg...." begynner han spakt mens han skjelver av nervøsitet. Så hører han den store kaninen smiler. Du synes kanskje det er rart, men Hugo smiler så bredt at Lars virkelig kan høre lyden av et glis.

"Hei Lars, slapp av da, jeg bare tulla" sier Hugo og dytter borti Lars med snuten. " Det er godt å endelig se deg kompis. Jeg har hørt snakk om deg nemlig"

"Å, har du det?" spør Lars, mest av alt lettet for ikke å måtte sloss. 

" Ja, så klart. Det er mange av oss kaniner som kjenner til deg og heier på det arbeidet du gjør. Vi vet jo at du reiser rundt for å fortelle folk om hvordan de skal ta vare på oss" Den sorte og hvite pelsen ser på ham, og Lars ser at han er god og snill.

"Jeg prøver" sier Lars beskjedent og lurer på hvorfor Hugo bor i kaninkollektivet.

"Jeg hadde noen som tok vare på meg noen år, men de slapp meg ut og forlot meg et litt skummelt sted. Jeg prøvde å rope etter dem og fortelle at jeg var redd, men de bare dro. Du vet, det er ikke alle som skjønner hva vi kaniner sier til dem. Det gjelder å finne de folka som kan høre med mer enn ørene."

Lars synes Hugo høres imponerende klok ut og forstår med en gang hva han mener. Melissa komme også opp til vindfanget og de blir sittende og prate litt alle tre før Lars finner tilbake til hullet i veggen. Det er på tide å hoppe videre, for plutselig åpner Marit porten og går in i løpegården. 

Lars hører at Marit spør Hugo og Melissa om de har sett en kanin med polyesterpels. De later visst som ingenting, for hun går videre. Lars hopper inn i kaninkollektivet og snuser omkring. Han markerer noen hjørner med haka si da noen plutselig prate til ham.

" Hei Lars. Vi så du ble kjent med Melissa" En vennlig kanin kikker ned på ham. Tom sitter oppe på en hems med venninna si. 

"Vi fulgte med dere fra vinduet vårt nemlig. Kom opp og se den fine utsikten vår da vel" 

Det er to kaniner der oppe, og ingen av dem ser ut som om de vil sloss, så Lars bestemme seg for å gå opp til dem.

Tom smiler da Lars kommer opp på hemsen, mens Tilda spretter frem for å snuse gjesten i rumpa. "Hun vil bare hilse på" beroliger Tom. " selv om vi er vant til at det kommer nye kaniner i de andre bingene, er jo aldri noen av dem her hos oss."

Lars nikker. Han vet godt at kaniner ikke går på besøk til hverandre sånn uten videre. " Hei Tilda" sier han " Dere har jo virkelig en fantastisk utsikt"

Tilda stopper med snusingen og markeringen sin og blir med ett bare glad og pratsom. "Ja, kan du tro hvor heldige vi er som har den. Om vi ikke er ute i gården vår sitter vi ofte her og bader i lyset. Se!" Hun retter blikket mot Hugo som tuller og løper i nabogården. "Det er så godt å ha noe å se på. Du vet, vi satt i en mørk kjeller noen år"

Lars setter ørene på stilk. "Hva? Satt dere i fengsel?" spør han forferdet.

"Nei, kjære Lars, selv om det vel er en god beskrivelse på det livet vi hadde. Vi hadde det fint i en familie helt til barna gikk lei av oss. De mener ikke noe vondt med det, de er jo bare unger, men foreldrenes løsning var å rydde oss vekk. Jeg har aldri forstått hvorfor de gjorde det, men vi ble plassert i et lite bur i kjelleren." Tilda kikker bort på Tom. " vi ga nesten helt opp. Vi satt bare der og ventet. Dag ut og dag inn. Hver gang de kom ned med mat eller vann til oss håpte vi at de skulle ta oss med opp igjen, slippe oss litt løs så vi kunne bevege oss."

Lars blir lei seg. Så tenker han på det Hugo sa om at noen mennesker bare hørte med ørene. "Men hvordan kom dere hit?" spør han.

"Plutselig kom det noen og hentet oss. Vi vet ikke hvem det var, men de kjørte oss til et sted hvor vi møtte en snill dame som tok oss med hit." sier Tom. "Hun stelte oss og tok godt vare på oss, for vi var ganske dårlige begge to. Vi er så takknemlige for det nye livet hun ga oss"

De tre kaninene blir sittende og se ut av vinduet en stund. " det er nok derfor vi setter ekstra stor pris på lyset" hvisker plutselig Tilda. " vi vet hvor trist det er å aldri se noe, aldri å kunne kjenne en ny og spennende lukt og aldri kunne løpe med sol i pelsen"

Lars begraver snuten i pelsen hennes. Hun er god og myk.

" Ta en tur innom nabokaninene også da. Det er en kjempe der" sier hun og ler.

" En kjempe?" Kan han våge seg inn der?

"Lars" hører han plutselig. "Laaaaaaars"

Marit går rett utenfor kaninkollektivet og roper etter ham. Han hadde helt glemt at han egentlig bare skulle erte henne litt og tiden har gått fort. Det er så spennende å høre kaninenes historier, og Lars lever seg inn i alt de forteller. Det kan høres ut som et mysterium at noen klarer å gjøre andre så vondt, men det handler nok mest om at de ikke vet bedre, tenker Lars. Han bestemmer seg for at han skal lære alle han møter om de misforståtte dyrene som bare sitter stille og venter, de som venter på å få leve det livet de har. Han må høre kjempens historie også, men nå kommer Marit nærmere. "Laaaaaaaars" roper hun. Hun høres ganske fortvilet ut. Lars løper opp på en annen hems og kikker etter henne.

Han kan se at hun nærmer seg med bestemte skritt. "Å nei.... Om hun kommer inn hit vil hun finne meg. Da vil jeg ikke få hørt den siste historien."

Nøkkelen i døra vris om. Lars skyndter seg, kaster seg rundt og gjemmer seg i den lille pappesken han satt på. Han krøller seg sammen og prøver å gjøre seg så usynlig som mulig når dørhåndtaket går ned og døra åpner seg. Han kan høre sitt eget hjerte.

"Men hei du" sier Marit. Lars lurer på om han virkelig har skjult seg så dårlig. Kan hun se gjennom papp? "Så søt du er" utbryter Marit, som om hun er overrasket over at han er en særdeles kjekk kanin. "Fulgte du etter meg?" spør hun, og Lars lurer på om det har rabla for henne. "Eh, nei, jeg stakk av, og nå er det du som følger etter meg" tenker han.

"Pssssssssssss. Næmen. Pssssssss" Marit pludrer for seg selv, og Lars lurer på om han skal gå frem for å passe på henne. Hun høres ikke riktig vel bevart ut. Hva er det hun holder på med?

"Mjauuuuuuu" Ludvig prater og prater. "Mjauuuuu" sier han.

"Nei lille venn, du kan ikke gå inn her. Kom så går vi rundt huset igjen" sier Marit og lukker døra. Lars kan høre at de går vekk fra kollektivet og hopper opp på kassa igjen. Han kikker ut av vinduet og ser at Marit og katten tusler bortover gresset. Ludvig snur seg og smiler lurt til Lars.

Lars blunker tilbake før han løper nedover rampa og bort til den siste bingen i kollektivet. "Hei Lars" sier plutselig en dyp røst. De har det med å komme brått på disse kaninene her, tenker Lars og vender seg mot stemmen.

" god dag herr Kjempe" sier Lars og blir med ett redd den enorme kaninen skal bli fornærmet. Han burde kanskje ikke sagt det på den måten, men har tenkt på det med kjemper siden Tilda nevnte det.

"Nei, kall meg Albert er du snill" sier kjempen og smiler. Han er mye større enn Lars hadde forestilt seg, men virker usedvanlig lun og trivelig. Lars liker ham umiddelbart.

"Jeg var redd jeg ikke skulle rekke å besøke deg" sier Lars og snuser forsiktig på sitt nye bekjentskap. " Marit holdt på å komme, men Ludvig avledet henne" sier han.

"Typisk Ludvig" ler Albert. "Til å være katt er han ganske lur"

"Ja, jeg må ta en prat med ham en gang også" svarer Lars og kikker bort på katteluka. "Når vi snakker om katter....kommer du deg gjennom den der?" spør han .

" ja så klart, ingen sak. Jeg er da fremdeles spenstig og spretten selv om jeg er stor" forklarer Albert og ser med ett alvorlig ut. "Du vet, så lenge vi kjemper også spiser sunt og godt og har tilgang på løpeplasser, holder jo vi oss like spreke som dere småttiser"

"Ja, naturligvis" hvisker Lars. Han er litt flau over spørsmålet. Albert merker det og beroliger ham:

"Det er mange som tror vi skal være så store og feite, men vi vil også være slanke og spretne. Du skulle bare sett hvordan jeg springer ute i full fart."

Lars ser det for seg og må smile.

" og jeg har faktisk bodd her nesten hele livet jeg" fortsetter Albert før Lars i det hele tatt har rukket å spørre ham om hvorfor han bor i kaninkollektivet. 

Albert ser at Lars lurer.

" jeg kom i ens ærend for å hjelpe lille Fay" fortsetter han. "Fay som kom fra så forferdelige forhold at hun var redd for alle. Hun hadde aldri lært seg å stole på noen, og forsvarte seg mot alle hun møtte. Jeg ble hentet fordi jeg er så trygg. Menneskene som hører med mer enn ører håpte at jeg skulle være den som ga henne ro, at jeg var den som kunne bli hennes venn"

Albert drikker litt vann før han fortsetter:

"Det er mange kaniner som virker sinte, men som egentlig bare er redde vet du" sier han.

Lars våger nesten ikke spørre:

" Hvordan gikk det med Fay? " spør han nervøst.

Før Albert rekker å svare kommer en liten kanin hoppende inn av katteluka. Den sorte pelsen fyker omkring, snuser og markerer med haka på alt hun kommer over. Det legges også igjen noen visittkort der Lars stod før han måtte hoppe unna for å slippe henne forbi "Du kan jo spørre henne selv" ler Albert og ser mildt på den ivrige kaninen som har det travelt med å si i fra at Lars nå befinner seg på hennes område. "Er det Fay?" spør Lars , selv om han nettopp fikk vite akkurat det. Han vet jammen ikke om han skal våge å hilse på henne, for hun ser veldig travel og bestemt ut.

" Hei Fay" sier han allikevel og hører med en gang at det rimer. Lars er veldig glad i å leke med ord, men håper den strenge kaninen ikke tror han gjør narr. Tenk om hun blir såret eller sint?

"Lars Vegas?" sier hun og humrer lystig. Lars vrir litt usikkert på ørene og ser spørrende på Albert. Han smiler.

"Jeg sa jo at mange kaniner blir misforstått" sier han. " Så lenge Fay ikke har noe å være redd for er hun jo bare en morsom, kjærlig og tøysete jente. Hun er faktisk en av de kvikkeste og mest humoristiske kaninene jeg har møtt. Hun har alltid en replikk på lur"

Fay har tydeligvis markert bingen godt nok og dytter snuten vennlig i Lars sin polyesterpels. "Ja, man kan jo ikke sitte og sørge eller være bitter hele livet" sier hun. " Det som skjedde kan jeg ikke gjøre noe med, men nå er jeg fri og har fått en ny sjanse"

Lars tenker på det Melissa sa om å ikke føle seg fanget av tidligere bur. "Det eneste som uroer meg er alle barna jeg ble tvunget til å få. Jeg tenker mye på dem" sier hun alvorlig.

"Fikk du mange barn?" spør Lars forsiktig.

"Ja. Og det mange ikke forstår er at vi elsker dem alle sammen. Det var hjerteskjærende når de ble revet fra meg i alt for ung alder, alt for unge til å klare seg selv. Jeg ropte alt jeg kunne. Jeg prøvde å beskytte dem, men ingen forstod meg. Du vet, barn bør være hos mammaen sin til de er store nok til å flytte hjemmefra." sier hun stille.

"Jeg vet ikke hvordan det gikk med noen av dem, men drømmer om å engang få høre fra en av dem. Kanskje du møter en av ungene mine en dag Lars. Da må du hilse fra Mamma"

Fay blir blank i øynene før hun fortsetter " Men de var heldige som slapp å bo der jeg var. Vi var mange kaniner i veldig små og skitne bur. De fleste av de som bodde der klarte seg ikke, men jeg var en av de heldige. Jeg fikk en ny mulighet, og den vil jeg ta vare på" sier hun tydelig.

Lars steller henne på hodet. Slikker forsiktig med den lille tunga si. Han kjenner at han er takknemlig for at han fikk anledning til å prate med alle kaninene her i Kaninkollektivet. Nå vet han hva han må gjøre. Han må lære folk å lytte bedre og høre med mer enn bare ørene.

"Jeg bor forresten her på fast basis jeg" sier Fay og kysser Lars. " Både jeg og Albert. Vi skal være her for alltid." Hun smiler og legger seg inntil kjempen sin.

Lars forstår at det må være lettere å bli trygg og glad når man slipper å flytte omkring.

"Men du, nå må du gå ut og erte Marit litt mer Lars Vegas" ler hun lurt. Lars spretter til værs og kjenner på en begeistring. En følelse av at han vet hva han skal gjøre. Og så løper han ut....

Lars hopper ut av døra og sprinter av sted. Han løper opp til forsiden av huset og ser Marit.

"Hipp hipp" roper han og tar en binky når hun snur seg mot ham.

"Lars. Laaaaaars" roper Marit. Lars piler unna når hun nærmer seg.

Lars springer ut på jordet med Marit rett bak. Hun høres ganske fortvila ut nå. "Laaaaars" ber hun når han smetter unna hver gang hun tror at hun skal få tak i ham. Lars humrer og ler. 

"Juhuuuuu" Lars viser seg frem og leker. Han vil bare tøyse litt ekstra med henne, for det synes han at hun fortjener etter at hun lot ham reise i bagasjerommet på vei hjem fra Malmø. "Laaaaars. Lille venn. Kom da" roper Marit og tråkker rundt i åkeren.

Lars lurer på om han skal løpe ned til skogsholtet han ser på andre siden av jordet. Da får Marit litt trim, tenker han.

Det er tross alt litt langt til skogen og mye skummelt kan skje, så Lars bestemmer seg heller for å holde seg i området. Kaniner gjør nemlig det, de liker å være lokale. De er imidlertid veldig glade i å leke gjemsel.

" Laaaars" roper Marit og kikker helt feil sted. Lars ler. Ser du ham?

arit er visst ikke så dum hun heller og kommer nærmere før hun bøyer seg ned og kikker under bilen. Det eneste hun rekker å se er rumpa til Lars som forsvinner som et skudd. "Men Lars da" sier Marit og reiser seg opp for å se hvor han blir av. Lars bestemmer seg for å gjemme seg et sted hvor det er vanskelig for henne å nå ham. Ser du hvor han ble av?

Ok da, det var kanskje litt lumpent gjort, tenker Lars og spretter frem igjen. Marit ser ham og kommer mot ham. Hun prøver å være stille for ikke å skremme ham, noe Lars synes er litt søtt. Marit ser konsentrert ut og går med langsomme og unormalt høye skritt, som om hun vasser i sirup. Hun har virkelig lyst til å få tak i ham. Han gjemmer seg et litt enklere sted.

Marit har ikke så mye å stille opp med, tenker Lars, hun er jo tross alt ingen kanin. Han får litt vondt av henne når han ser hvor lei seg hun er. Lars lurer litt på om hun har litt dårlig syn, en elendig luktesans eller om hun rett og slett er litt fjern, men så kommer han på at hun jo faktisk bare er et menneske. De har egentlig ingen sjanse når det kommer til å konkurrere med en kanin.

Han bestemmer seg for å hjelpe henne og løper ut på plassen igjen. Marit begynner straks å gå den latterlige sirupgangen hun tydeligvis tror har noe for seg. Hun smyger seg mot ham og tror hun er usynlig, men har åpenbart ingen anelse om hvor mye en kanin faktisk får med seg.

Lars sitter stille og later som om han ikke ser henne, hopper avsted da hun prøver å ta ham, men istedenfor å løpe å gjemme seg smetter han inn i inngjerdingen han rømte fra. Den er stor, så det er ikke lett for Marit å få tak i ham der heller, men han skal i det minste gi henne en sjanse.

"Maaaaarit" roper Lars og ser ertende på mennesket som i full fart løper inn i inngjerdingen, stenger luka og puster ut. " Maaaaaaaarit" roper han igjen og smetter avgårde når hun forsøker å plukke ham opp. Hun ser mer selvsikker ut nå som han er innenfor gjerdet, men Lars har ikke tenkt å overgi seg med det første. Han sprette lystig til værs og piler hit og dit når Marit nærmer seg. Hun må snart reise for å nå et tog, så det begynner å haste. Hvordan skal hun få tak i ham?

Lars løper omkring og smetter unna, men vet at han snart bør gi seg. Det er ikke pent å erte noen alt for lenge, det vet han, men det er veldig morsomt og vanskelig å la være. Marit går fortvilet omkring, men ser med ett lur ut og går og henter to kompostgjerder som er festet sammen. "Endelig" tenker Lars. " Der gikk det et lys opp for henne" Hun surrer imidlertid litt og ser ikke ut til å forstå helt hva hun skal gjøre. Lars går derfor inntil inngjerdingen slik at det skal bli lett for henne å få tak i ham. Han er da tross alt grei, og de har et tog de skal rekke.

Lars sitter i ro og lar Marit plukke ham opp. Hun holder ham trygt inntil seg, og han kan høre at hjertet hennes slår usedvanlig raskt. Han blir nesten rørt når han ser at hun gråter. Hun har virkelig vært bekymret for ham, selv om han bare har løpt omkring og hatt det spennende og moro. Ikke minst har dagens opplevelser ført til at han har fått en ide. Han håper at Marit ikke ble alt for redd i dag, for han må nemlig ha henne med på laget for å kunne gjennomføre planen. Hva tror dere Lars planlegger? Og klarer han å overbevise Marit om være med?

De må skyndte seg for å rekke toget, og Marit holder et ekstra godt grep om Lars. Det er ikke nødvendig, tenker Lars, for han har ikke tenkt å stikke av mer i dag. Det får han vente med til senere. Nå vil han egentlig bare ta det med ro og kose, for det har jammen vært en aktiv dag med mange inntrykk.

De spiser med det samme de kommer hjem. Lars har selvfølgelig høy, mens Marit tar seg et eple. Hun sier hun var så nervøs tidligere i dag at hun ikke klarer å spise noe mer ennå. Lars får litt dårlig samvittighet over at han ertet henne såpass lenge, men bare litt. Hun får klappe ham på ryggen når de setter seg på teppet for å slappe av.

”Marit?” sier Lars

”Mmm?”

De blir sittende og prate i mange timer. Marit ser kjærlig på ham og stryker de myke ørene hans mens han forteller om Melissa, Hugo, Tom, Tilda, Albert, Fay og Ludvig.

”Hahahaha” ler hun ” Var Ludvig med på det også? Den luringen” Hun smiler og virker heldigvis ikke sur.

” Og jeg blir naturligvis med på planen din Lars” sier hun og rufser ham i pelsen.

Lars spretter av sted og piler rundt i stua før han hopper opp i sofaen. Hele kroppen hans rister av glede, så han bestemmer seg for å løpe enda en runde. Nå blir det enda lettere for ham å lære andre om kaniner. Lettere å fortelle flere historier og vise hvor mange kaniner som blir frarøvet livet og bare sitter og lider i stillhet. Han skal lære folk å høre med mer enn bare ørene.

Lars skal få seg en blogg. 

Lars

Les mer om historien til  Melissa og Hugo i artikkelen Det er aldri for sent

Les om kaninhus, fine kaningårder og gode boforhold her. Se også Tom og Tilda i innlegget. 

Få generell kaninkunnskap ved å lese Grunnkurs kanin