Naturlig velferd

For at dyrene våre skal ha det bra må vi forstå og ta hensyn til deres naturgitte behov. Vi kan lære mye om hvordan de bør leve ved å se på deres ville slektninger, og vi vet i dag at våre kaniner har det best når de er i velfungerende par eller grupper, at de er nysgjerrige dyr med et stort behov for å være i bevegelse, og at de må ha et gressbasert kosthold for å holde seg sunne og friske. 

Kaniner er et dyr som ofte blir misforstått og glemt, og mye av kunnskapen vi har i dag går på tvers av hva mange har ment og trodd om arten. Jeg vil derfor gi en liten innføring i de overnevnte punktene og vise hvordan man lett kan øke kaninenes velferd ved en naturlig tilnærming.

Lotta og Emilie. Foto: Janne Folkenborg

Boforhold og helse

Kaninen har et lett, nesten fugleaktig skjelett som holdes i form ved normal bevegelse. Kroppen vil raskt bli vond og stiv av lite egnede boforhold, og stillesittende liv i bur vil føre til forkalkningsgikt, benskjørhet, dårlig muskelmasse og stivhet i ledd. I tillegg vil kaninen miste koordinasjon og balanse og kunne få problemer med bevegelse og egenpleie. Kulde og trekk vil forverre tilstanden.

Det er viktig å tilby kaniner et bomiljø hvor både den fysiske og mentale helsen ivaretas. Vi har ikke ville kaniner i Norge, men der de lever viser de oss hvordan de selv ville valgt å bo.

Villkaninene graver underjordiske tuneller og bor der med de andre dyrene i kolonien. Hver enkelt beboer har et eget avlukke hvor de kan være alene, men tilbringer allikevel mesteparten av tiden med andre kaniner. De både leker, graver og sover sammen og viser affeksjon ved å stelle pelsen på hverandre. De gresser også i følge og flokk, og er sammen både for økt trygghet og velbehag.

Vi ser altså at kaninene har tilgang på isolerte, lune oppholdssteder, samt store områder de kan beite og løpe på. I tillegg bor de med andre kaniner.

Harald og Melis Foto: Marit Emilie Buseth

Kort om kaninbolig  

Kaniner som bor ute må ha et isolert hus som beskytter mot både kulde og hete. På vinteren bør det være mildt temperert og optimalt holde en temperatur på 5-7 plussgrader. Da blir ikke temperaturforskjellen så stor når kaninen løper ut og inn i løpegården, men kaninene vil fremdeles unngå frost og kunne slappe av inne.  Det er verdt å merke seg at kaninens idealtemperatur er 15-21 grader, noe som tilsvarer en nordisk sommer, ikke vinter.

I tillegg må boligen være stor nok til at kaninene både kan oppsøke og trekke seg unna sosial kontakt.

Om man har huskaniner må man kaninsikre boligen eller det tilgjengelige området ved å skjule ledninger. I tillegg må man sørge for at kaninen har gode løpemuligheter på sklisikre tepper. Både ute og innekaniner vil like å bruke en dokasse, og kastrering vil også øke sjansen for å få en renslig kanin.

Foto: Janne Folkenborg

Sosiale kaniner

Domestisering har gjerne liten innvirkning på instinkter. Til tross for at våre tamkaniner ikke må samarbeide om å spise og holde vakt, vil de allikevel ha et iboende behov for et sosialt liv med artsfrender. Man kan se at kaniner som lever i gode samliv har helsefordeler, lever lenger og utviser mindre stressrelatert atferd enn de som bor alene.

Man observerer også mer naturlig atferd hos kaninene i parforhold, og de både hopper, spretter og koser mer enn sine sosialt depriverte slektninger. Studier viser likeledes at de enslige kaninene utviser en mer depressiv oppførsel.

Når man skal tilrettelegge for at kaniner skal bo sammen, er det viktig å kjenne til deres sosiale hierarki. De må få lov til å etablere en rangordning når de møtes, og da de er svært territorielle bør introduksjonen foregå på et nøytralt område ingen har eierskap til.  I tillegg bør alle de involverte være ferdig kastrerte, uavhengig av kjønn. Hormonelt betinget atferd vil kunne føre til krangling/slossing og gi et dårlig utgangspunkt for varig vennskap. Etter kastrering bør man som hovedregel vente fem uker før man introduserer en ny venn.

Even og Kokos Foto: Marit Emilie Buseth

Kosthold og helse

Kaniner er laget for å spise mye næringsfattig og fiberrik mat som går raskt gjennom systemet, og høy er nødvendig for å holde en ømfintlig fordøyelse i gang. Uten fiber vil den nødvendige bevegelsen i tarm og mage reduseres og gjøre kaninen syk. I tillegg er høyspising avgjørende for at tennene slipes ned og holder seg fine. Man kan også huske på at kaniner i naturen bruker mye av sin våkne tid på å gresse og lete etter mat, så høyspising er også et viktig aktivitetstilbud.

 85-90 % av kostholdet bør bestå av høy og gress, noe som normalt sett tilsvarer kaninens egen kroppsstørrelse. I tillegg bør man velge en mager og fiberrik kaninpellets og grønn bladsalat.

Vi som er ansvarlige for dyr kan ikke forvente at de skal tilpasse seg våre liv. Det er vi som må gjøre en innsats og tilrettelegge for hver enkelt art. Det er ikke naturlig for en hund å stenges inne i et lite bur mens du er på jobb og en undulat er ikke kun til pynt. Likeledes vet vi nå at kaniner får bedre liv om vi gir dem gode boforhold, kaninvenner og et godt kosthold. La oss gi dyrene våre naturlig velferd.

Ole Jacob Foto: Marit Emilie Buseth

Veterinærinstituttets rapport om kaniners behov

I fjor ble jeg kontaktet av Veterinærinstituttet, som  hadde fått i oppdrag fra Mattilsynet å skrive en rapport om kaniners velferdsbehov. De som jobbet med rapporten tok utgangspunkt i kunnskap og forskning jeg har formidlet i Rabbit Behaviour, Health and Care (den engelske utgaven av Den store kaninboka), og jeg fikk tilbud om å samarbeide ytterligere. Resultatet ble en grundig og god beskrivelse av kaniners behov og hvordan man best tar vare på dem.

Mattilsynet har i mange år hatt utfordringer knyttet til tilsynet av kanin. Fravær av egen tilsynsveileder og manglende retningslinjer, har gjort det vanskelig for inspektører å håndheve dyrevelferdslovens krav for kaniner. Kunnskapen hos inspektører har vært varierende, og muligheten for pålegg har vært uklar. Det har vært usikkerhet rundt hva som gir kaninene dyrevelferdsmessige utfordringer, og hva Mattilsynet kan gjøre for å ivareta artens velferd. 

Med Veterinærinstituttets rapport har nå Mattilsynet fått et fantastisk utgangspunkt å jobbe videre med, og jeg er svært glad for å ha vært med på prosessen. Jeg har i mange år jobbet målrettet for å øke kunnskapen om kanin, for på sikt å kunne endre forhold som gjør det lettere å gi standardisert informasjon og føre tilsyn. Lesere vil også kjenne igjen mye av kunnskapen fra mine bøker, samt bilder av kaniner dere har blitt godt kjent med via facebookgruppa til kaninboka.

Da Den store kaninboka ble utgitt i 2010, ble mange for første gang kjent med ny og overraskende informasjon om arten. Vi har i årene som har gått sett en fantastisk utvikling i norsk kaninhold. Tradisjonell oppbevaring av kaniner i bur har i stor grad blitt erstattet av fagkunnskap og et ønske om å tilrettelegge for dyrenes naturgitte behov. Vi har sett en økning av interesse, både hos eiere, veterinærer, butikker og myndighetene, her representert ved Mattilsynet og Veterinærinstituttet. Det som tidligere ble ansett som "hysterisk" og overdrevet fra min side, er nå befestet i Mattilsynets egen veiledning om hold av kanin, og i Veterinærinstituttets rapport om kaniners velferdsbehov. 

Jeg er glad for mulighetene jeg har fått til å holde foredrag på Mattilsynets fagdager i ulike regioner, og at interessen for det stille dyret som har lidd i taushet er vekket. Jeg er også takknemlig for at jeg, i regi av Norges Kaninforening, fikk være med på å utforme Mattilsynets veiledning.

Jeg har alltid vært opptatt av å hjelpe kaniner til et bedre liv, men det beste er å slippe brannslukking, og heller drive med forebyggende arbeid. Bedre informasjon ut til folket, bedre opplæring av veterinærer og ikke minst et bedre utgangspunkt for Mattilsynets inspektører som driver tilsyn, vil på sikt føre til færre kaniner i nød.