Hei Kaninbloggen!
Kokos her! I full fart.
Jeg har nå trent på å bestige kompostgjerdetelt hele uka, så du kan si det er en ferieaktivitet. Jeg både klatrer og hopper.
Jonas ble også inspirert. Dette skal vi fortsette med hjemme.
Se den lille rotta!
Det eneste Mamma gjorde var å legge en fillerye over to kompostgjerder, så startet jeg. Jeg hadde egentlig tenkt å se om det var mulig å sitte der oppe…
Hilsen Kokos
Hei Kaninbloggen
Selv om jeg kan være streng er det litt stas med Sukkeranders også. Jeg setter mer og mer pris på ham faktisk og han er jo unektelig litt tøff og eventyrlysten.
For eksempel har vi kaniner holdt oss unna kjøkkenet på hytta i alle år. Det er jo ikke så merkelig, for vi må over en livsfarlig dørstokk for å komme dit. Den har vi snust på og pilt unna flere ganger.
Livsfarlig dørstokk
Anders hoppet derimot rett over og løp inn på kjøkkenet med den største selvfølge. Ledninger måtte sikres eller kaniner holdes unna!
Etter litt betenkningstid fulgte jeg etter. Det tok ikke lang tid før det krydde av kaniner på kjøkkenet.
Mamma tettet igjen med litt vedkubber her og der, men satt også en nifs type i døra.
Jeg stod som forsteinet på stua. Med ører på stilk, stiv hale og lang kropp stod jeg på vakt. Dørvakta holdt oss unna kjøkkenet resten av kvelden, men i dag er vi ikke like lette å skremme. Ingen varig kaninsikring av ledninger det der altså.
Hilsen Jonas
Hei kaninbloggen!
Mitt navn er Timmi og jeg er så heldig å få gjesteblogge her hos dere i dag. Jeg er en liten belgisk kjempe på 2år som bor i Fredrikstad sammen med matmor Marte og kjæresten min Lotta som er den fineste kaninen jeg vet om!
Marte tok meg med hjem fra en dyrebutikk i desember 2020, heldigvis sa de i butikken til Marte at jeg ikke kunne bo i bur. Marte hadde aldri hørt om kaniner som ikke bor i bur og søkte derfor informasjon på den store kaninboken sin facebook gruppe og hun kjøpte også den store kaninboken å lese i. Jeg er ikke så glad i å lese og liker bedre å spise slike bøker, men jeg er veldig glad for at Marte søkte kunnskap for hvis ikke hadde ikke kjæresten min Lotta flyttet inn.
Marte synes at jeg og hun hadde det så fint sammen at ikke vi trengte en kanin til, vi hadde det jo fint sammen, men hun snakker ikke kanin og vasker ikke pelsen min heller. Så selv om jeg sov i sengen til Marte hver natt så drømte jeg likevel om en kaninvenn som snakket mitt språk. Egentlig liker jeg å hoppe og sprette om natten, men siden jeg ikke hadde noen å gjøre det med og jeg var alene ville jeg være der mennesket mitt var, ellers var jeg jo ensom.
Jeg var en ganske tøff kanin utad da jeg flyttet til Fredrikstad, men når alt kom til stykke synes jeg verden var litt skummel likevel. Jeg har veldig store bak-labber og de kan jeg trampe hardt i gulvet med så alle i huset får med seg at det er noe skummelt på gang. Men etter Lotta flyttet inn ble jeg en tryggere kanin og nå tør jeg til og med å være ute, det synes jeg var skummelt før når jeg var den eneste kaninen. Heldigvis har vi fått en stor og fin luftegård som er sikret mot rovdyr, jeg og Lotta vil jo ikke bli noen andre dyr sin middag. Med adgang gjennom katteluke i verendadøren kan vi ferdes ut og inn akkurat som vi vil så lenge været er varmt nok. Om natten sier Marte at vi må sove inne ellers får hun ikke sove selv. Inne løper vi rundt i hele huset og vi passer selvfølgelig på å hoppe opp i sengen og vekke henne ved 06 tiden for da synes vi at klokka er pellets. Klokka pellets er en tid man ikke tuller med så der hopper jeg og Lotta på kravene våre.
Jeg og Lotta opplever mye fint sammen og jeg er en kanin med mange ord, kanskje jeg får gjesteblogge igjen en annen gang for da kan jeg fortelle mer!
Hilsen Timmi
Hei kaninbloggen!
Mamma er helt vill etter lort og blir glad når vi har så fine, tørre og fiberrike kuler. Hurra, sier hun og tar bilde av dem.
Litt pinlig synes jeg, men jeg forstår det også. Når vi kaniner er syke får vi nemlig ofte dårlig lort. Eller ingen bæsj i det hele tatt. Da er det skikkelig ille og man må oppsøke hjelp.
Mamma er så glad i lort at hun danderer den på trappa for å ta bilder.
Se så porøs og full av fiber lorten er! Den kan lett smuldres opp og det er tydelig at vi spiser mest høy og gress. Det er veldig viktig at vi har et gressbasert kosthold og du kan lese om hva vi skal spise i innlegget nedenfor.
En gang slutta Kokos å bæsje og hadde veldig vondt. Hun sa ikke noe, men Mamma forstod det som følge av at Kokos gjemte seg, satt og knøt seg og ikke var noe særlig glad. Heldigvis kunne fastlegen vår hjelpe henne og det viste seg at det var litt pels som hadde satt seg fast. Den resulterte i at lorten ikke skjøt fart og spratt ut som normalt.
Hun hadde visst gass også, noe Kokos beskrev som å ha magen full av kullsyre. Hun følte seg som en brus.
Har dere folk som fotograferer og prater om lort?
Hilsen Jonas, som speider etter sau.
