Nøkkelen i døra vris om. Lars skyndter seg, kaster seg rundt og gjemmer seg i den lille pappesken han satt på. Han krøller seg sammen og prøver å gjøre seg så usynlig som mulig når dørhåndtaket går ned og døra åpner seg. Han kan høre sitt eget hjerte.
"Men hei du" sier Marit. Lars lurer på om han virkelig har skjult seg så dårlig. Kan hun se gjennom papp? "Så søt du er" utbryter Marit, som om hun er overrasket over at han er en særdeles kjekk kanin. "Fulgte du etter meg?" spør hun, og Lars lurer på om det har rabla for henne. "Eh, nei, jeg stakk av, og nå er det du som følger etter meg" tenker han.
"Pssssssssssss. Næmen. Pssssssss" Marit pludrer for seg selv, og Lars lurer på om han skal gå frem for å passe på henne. Hun høres ikke riktig vel bevart ut. Hva er det hun holder på med?
"Mjauuuuuuu" Ludvig prater og prater. "Mjauuuuu" sier han.
"Nei lille venn, du kan ikke gå inn her. Kom så går vi rundt huset igjen" sier Marit og lukker døra. Lars kan høre at de går vekk fra kollektivet og hopper opp på kassa igjen. Han kikker ut av vinduet og ser at Marit og katten tusler bortover gresset. Ludvig snur seg og smiler lurt til Lars.
Lars blunker tilbake før han løper nedover rampa og bort til den siste bingen i kollektivet. "Hei Lars" sier plutselig en dyp røst. De har det med å komme brått på disse kaninene her, tenker Lars og vender seg mot stemmen.
" god dag herr Kjempe" sier Lars og blir med ett redd den enorme kaninen skal bli fornærmet. Han burde kanskje ikke sagt det på den måten, men har tenkt på det med kjemper siden Tilda nevnte det.
"Nei, kall meg Albert er du snill" sier kjempen og smiler. Han er mye større enn Lars hadde forestilt seg, men virker usedvanlig lun og trivelig. Lars liker ham umiddelbart.
"Jeg var redd jeg ikke skulle rekke å besøke deg" sier Lars og snuser forsiktig på sitt nye bekjentskap. " Marit holdt på å komme, men Ludvig avledet henne" sier han.
"Typisk Ludvig" ler Albert. "Til å være katt er han ganske lur"
"Ja, jeg må ta en prat med ham en gang også" svarer Lars og kikker bort på katteluka. "Når vi snakker om katter....kommer du deg gjennom den der?" spør han .
" ja så klart, ingen sak. Jeg er da fremdeles spenstig og spretten selv om jeg er stor" forklarer Albert og ser med ett alvorlig ut. "Du vet, så lenge vi kjemper også spiser sunt og godt og har tilgang på løpeplasser, holder jo vi oss like spreke som dere småttiser"
"Ja, naturligvis" hvisker Lars. Han er litt flau over spørsmålet. Albert merker det og beroliger ham:
"Det er mange som tror vi skal være så store og feite, men vi vil også være slanke og spretne. Du skulle bare sett hvordan jeg springer ute i full fart."
Lars ser det for seg og må smile.
" og jeg har faktisk bodd her nesten hele livet jeg" fortsetter Albert før Lars i det hele tatt har rukket å spørre ham om hvorfor han bor i kaninkollektivet.
Albert ser at Lars lurer.
" jeg kom i ens ærend for å hjelpe lille Fay" fortsetter han. "Fay som kom fra så forferdelige forhold at hun var redd for alle. Hun hadde aldri lært seg å stole på noen, og forsvarte seg mot alle hun møtte. Jeg ble hentet fordi jeg er så trygg. Menneskene som hører med mer enn ører håpte at jeg skulle være den som ga henne ro, at jeg var den som kunne bli hennes venn"
Albert drikker litt vann før han fortsetter:
"Det er mange kaniner som virker sinte, men som egentlig bare er redde vet du" sier han.
Lars våger nesten ikke spørre:
" Hvordan gikk det med Fay? " spør han nervøst.
Før Albert rekker å svare kommer en liten kanin hoppende inn av katteluka. Den sorte pelsen fyker omkring, snuser og markerer med haka på alt hun kommer over. Det legges også igjen noen visittkort der Lars stod før han måtte hoppe unna for å slippe henne forbi "Du kan jo spørre henne selv" ler Albert og ser mildt på den ivrige kaninen som har det travelt med å si i fra at Lars nå befinner seg på hennes område. "Er det Fay?" spør Lars , selv om han nettopp fikk vite akkurat det. Han vet jammen ikke om han skal våge å hilse på henne, for hun ser veldig travel og bestemt ut.