Mange av medlemmene på gruppa til Den store kaninboka husker nok at jeg hentet Liza Minnelli april 2015. Hun er et godt eksempel på at man redder liv ved å adoptere fra Dyrebeskyttelsen. Man hjelper ikke bare dyret man adopterer, men gir også Dyrebeskyttelsen plass og mulighet til å hjelpe et annet dyr i nød. Kapasiteten er jo ikke uendelig, så om jeg ikke hadde vært heldig og funnet ledig plass i et fosterhjem, kunne jeg ikke tatt henne med meg denne dagen. Heldigvis fikk jeg ordnet det og tok turen til butikken.
Jeg hentet Liza. Hun var overvektig og i dårlig hold. Hun hadde svak og underutviklet muskulatur og kunne ikke hoppe og bevege seg som en normal kanin. Jeg observerte f.eks raskt at hun veltet over på siden når hun forsøkte å sitte på bakbeina for å pusse pelsen sin. Alt dette står også beskrevet i journalen fra veterinæren vi tok henne med til noen dager senere, men butikken stod på sitt og mente kaninen hadde vært i fin form da jeg senere konfronterte dem med tilstandsrapporten. Det var ingen kunder som hadde ønsket å kjøpe Liza, men det var nok uansett lenge siden hun burde ha vært til salgs. Noen mindre kaninkyndige enn meg kunne trodd det var normalt at en kanin var så tykk og ubevegelig som det hun var. Noen kunne trodd at en kanin skulle være så trist og apatisk.
Overflod av kaniner
Så hvorfor ble ikke Liza solgt? Kan de ha noe å gjøre med at butikken samtidig tok inn unge kaninunger? Hvem ville velge den apatiske digre jenta når det samtidig var lekne unger tilstede? Heldigvis har det skjedd en stor forbedring i bransjen de siste årene, og jeg må understreke at jeg har et godt forhold til de aller fleste. Gjennom kursvirksomhet og bevisstgjøring ønsker jeg å bedre boforholdene i butikker, sette fokus på hvor man får dyrene fra, sørge for bedre informasjon som kan gis videre til kunder, og ikke minst alltid sørge for ikke å ha flere dyr enn det som faktisk blir solgt. Om man plutselig ikke har stor nok etterspørsel er det vanskelig når det dreier seg om individ. Alternativet til liv er død.
Noen kommer alltids med forslitte argument som at døde dyr ikke lider. Det er jo sant, men naturligvis verken moralsk holdbart eller særlig gjennomtenkt. Det fritar oss heller ikke fra ansvaret det er å produsere flere dyr enn det finnes hjem til. Ved å avlive friske dyr som Liza fratar man dem også det eneste de har. Livet. Kaniner ønsker å leve. De ønsker å få en sjanse til å få et godt liv. Liza ønsket å oppleve noe annet her i livet enn å sitte stille og ensom i et lite bur.
Når man går inn i en forretning forventer man gjerne at de som jobber der vet hva de snakker om og at forholdene man ser, f.eks. i en dyrebutikk, er gode. Det er derfor kritikkverdig og bekymringsfullt når miljøet til en kanin er såpass dårlig at hun pådrar seg alvorlig overvekt og bevegelsesproblemer som følge av boforholdene. Liza hadde det jeg kaller livsstilproblemer, og som butikkansatt må man alltid være klar over at man sender en signaleffekt til kundene. Om en kanin blir sånn av å bo i en dyrebutikk er det vel helt greit da, eller?
